Tirsdag 30. april 1940 – en rolig dag

Dagen forløp rolig. Ingen sårede innkom, derimot tok vi imot en del medisinske pasienter. Ungdomshuset Vonheim var nå tatt i bruk av Nansenhjelpenssøstere. De hadde fullt belegg av medisinske pasienter, og dr. Hammerstad og jeg tok oss hver formiddag en tur dit og gikk visitten. Det begynte å bli smått med medisiner, særlig hostemedisiner, men vi mikset da i hop av det vi hadde.

Mandag 29. april 1940 – Engelskmennene hentes unntatt Cutler

I dag kom to biler fra den amerikanske ambulanse i Grong med tre leger og tre søstre og hentet de sårede engelskmenn med unntakelse av Cutler, som var for dårlig til å flyttes. De skulle fraktes til Namsos for derfra å bli sendt til hjemlandet med en stor transportdamper. Det var med sorg vi vinket farvel til de kjekke guttene, som alle hadde oppført seg eksemplarisk og hadde kvikket oss opp med sitt gode humør. Selv lot de til ikke å være særlig begeistret over å reise.

Dr. Astrid Amlie kom for å høre om det var bruk for henne. Hun hadde tilbudt å vikariere for meg som distriktslege, men foretrakk å vende tilbake til den amerikanske ambulanse.

Om fienden var det intet nytt. Vi hold alle våre stillinger uforandret.

Søndag 28. april 1940 – Ingen respekt for Genève konvensjonen

Om formiddagen hadde vi feltgudstjeneste ved pastor Kringen ute på tunet. Det var et strålende vær og vel egnet til flyangrep. Vi ble avbrutt ikke mindre enn tre ganger under gudstjenesten. Kjelleren vi søte ly i syntes jeg ikke ga noe trygghetsfølelse, og jeg dro derfor ut i skogen ca 30 m fra sykehuset ved et av angrepene. Flyet feide rett over hodet på meg og samtidig smatret maskingeværene. Jeg kunne høre kulene slo ned i steinene rett bortenfor meg. Flyverne hadde øyensynlig ingen overdreven respekt for de svære Røde-Korsmerkene vi hadde malt på takene av sykehuset. Jeg fant allikevel kjelleren mer betryggende for ettertiden.

Jeg tok meg om ettermiddagen en tur opp til Almo og besøkte familien. Dagfinn var fire år i dag. Jeg fant dem i beste velgående og fint brunet i vårsolen.

Tyskerne foretok i dag igjen et angrep på sydsiden av Snåsavannet. Men de fikk seg en ordentlig trykk på nesa, og måtte trekke seg tilbake, etterlatende 12 drepte. Ingen nordmenn såret.

Lørdag 27. april – En franskvisitt

Tre franske leger og en feltapoteker kom til konferanse med divisjonslegen. Det var meget kjekke og sympatiske karer og den unge apotekeren overrasket med å snakke helt feilfritt norsk etter et tidligere opphold i Norge. Jeg førte en lengre samtale på engelsk med en av legene som var fra Paris. Han ville absolutt komme tilbake igjen til Snåsa etter krigen for å fiske og gå på jakt. Kanskje kommer han en dag?

Dagen forløp rolig på sykehuset, bortsett fra at vi måtte i kjelleren diverse gange pga flyalarm.

Den mest sensasjonelle begivenhet denne dagen var at Tyskland erklærte Norge i krig. Så fikk vi da endelig greie på at det var krig

Fredag 26. april 1940 – Tyskerne angriper pånytt ved Snåsavannet

På fronten angrep tyskerne de norske avdelinger på sydsiden av Snåsavannet med bombekastere i to timer, men angrepet ble slått tilbake. Ingen sårede. Hos oss forløp dagen rolig, deg var kun en flyalarm.

Dr. Kielland med frue ankom og ble anvist plass i legeboligen. Dessuten fikk vi visitt av dr. Sire som lå på Hammer gård.

En soldag fra I.R. 14, som var forlagt ved Jørstad, innkom med epidemisk meningitt. Vi begynte å frykte flere tilfeller da han hadde ligget sammen med mange menn på et trangt rom, og et var så som så med rensligheten der. Pasienten var helt bevisstløs og stiv som en stokk. Av og til fikk han raserianfall så to mann hadde sin fulle hyre med å holde ham. Er sattes dobbelt vakt over ham, dag som natt. Da der var umulig å få ham til å ta inn noe medisiner knuste vi M & B 693 tabletter og ga ham det som klyster. Det hadde en helt forbløffende virkning. I løpet av noen dager klarnet han helt opp og ble rolig. Lammelsene forsvant og tilslutt kunne han utskrives som helbredet.

En dansk lege, Dr. Krebs, melte seg til tjeneste. Han kom gående på ski over fjellet fra Sverige. I brystlommen hadde han det finske frihetskorset, som han hadde fått av feltmarskalk Mannerheim for sin innsats i Finland. Det var en flott type og riktig en eventyrer. Således hadde han i 15 år levd på Sibirsk tundra hvor han drev hesteavl. Tilslutt ble han jaget fra Sovjet. En gang red han gjennom hele Turkestan til Peking. (Han hadde skrevet en bok om denne ferden.) Arbeidet ved feltsykehuset ble for tamt for han, han ville ”kæmpe med tysken”. I sine unge år hadde han vært løytnant ved Kongens garde i København. Til slutt oppnådde han å bli sambandsoffiser ved de forreste linjer, og dro gledesstrålende av sted til frontlinjen.

Det var i det hele mange rare typer som ava oss besøk. En blek og blasert yngling dukket opp i finsk uniform og påstod han hadde deltatt i Finland, men vi hadde våre tvil. Han yndet å stå ute på tunet og ta seg ut for våre søstre. Vi ble lei av å se på ham og sendte ham tilbake til dr. Poulsson som nok ville dra nesa ned på ham. Og ganske riktig, Poulsson satte ham til å tømme potter på feltsykehuset og dagen etter var han forsvunnet.

En kveld kom kaptein Øyvin Lange (radiokåsøren) som hadde vært på Agdenes befestning. Han ga seg til hos oss og virket helt forstyrret. I det vide og brede la han ut om alle grunnene hvorfor de måtte overgi Agdenes. Hans forklaringer virket ikke helt overbevisende og tilslutt fikk jeg med meg dr. Hammerstad og kjørte ham til brigadesjefen, og slapp ham ikke av syne før han var vel anbrakt. Han ble underkastet og et lengre forhør og senere sendt nordover, man ville antagelig ikke ha ham for nær fronten.

Da jeg kom med ham til obersten, kom nettopp Tranmæl ut etter et lengre forhør.

Torsdag 25. april 1940 – Tyskere på sydsiden av Snåsavannet

Tyskerne hadde forsøkt å trenge seg frem på sydsiden av Snåsavannet, men ble stanset av de norske avdelinger fra dragonregiment nr. 3, som lå der. For øvrig var dagen stille. Vårtun ved Jørstad var nå ferdig til å ta imot pasienter. Dr. Poulsson som ankom om formiddagen, ble sendt til som leder. Han hadde først deltatt i kampene ved Kongsvinger, og kom seg deretter over grensen til Sverige og nordover, hvor han sluttet seg til den amerikanske ambulansen. Han fikk med seg den ene av våre ambulansebiler med sjåfør, to sykebærer, en søster og tre lotter.

Dagen forløp for øvrig uten større hendelser. Det var ingen bombeangrep og ingen sårede innkom til sykehuset. Vi hadde ikke desto mindre mer enn nok å gjøre. Daglig kom det talrike soldater for å bli under søkt. De slet meget vondt ute ved fronten, hvor de lå i barhytter i den dype snøen. Mange ble sterkt forkjølet, fikk bronkitter og halsesyke. Det var dem derfor vel unt å få et par dagers opphold i våre gode sykesenger. Humøret blant guttene var utmerket og kampiveren upåklagelig. Dessuten var vi nødt til å ta imot sivile pasienter fra bygda, fylkessykehuset i Levanger var besatt av tyskerne og Namsos sykehus var evakuert etter byens bombing. Denne dagen opererte vi således en akutt blindtarmbetennelse.

To lotter

Onsdag 24. april 1940 – Engelskmennene har gjort retrett

Intet særlig nytt om fienden i løpet av dagen. Grunnet engelskmennenes retrett, fikk vi ordre om å forberede flytting av feltsykehuset nordover til Harran. Alle unnværlige saker ble derfor pakket ferdig i kasser. Den amerikanske ambulanse var nå kommet frem til Grong hvor de skulle holde til på folkehøyskolen. Om kvelden fikk vi besøk av lederen dr. Fishwick, en røslig kar, og den blonde svensk-amerikaner dr. Anderson, begge kirurger. De beså vårt sykehus og var høflig imponert. De var kommet til Finland nettopp som krigen der var slutt og gledet seg nå til å ta fatt i Norge. Turen over Lifjellet hadde nok vært temmelig strabasiøs. Vi fikk høre at mine studiekamerater dr. Kåre Poulsson og dr. Astrid Amlie var med dem fra Finland. Vi pratet lenge sammen inntil jeg fulgte dem opp i legeboligen hvor de var natten over.

Tirsdag 23. april 1940 – Forsøker å redde beinet til Cutler

Fire sårede engelskmenn ankom om morgenen. Den ene av dem, den 21 årige slaktersvenn Cutler, var hardt såret.. Den høyre leggen var helt smadret i småbiter, og gjennom underarmen hadde en kule funnet sin vei. Den engelske sanitetsobersten ville vi skulle amputere, men vi ville prøve å redde benet. Det var et møysommelig arbeide og få renset opp såret, plukket ut alle løse bensplinter og få det hele gipset i god stilling. Han hadde de følgene dager høy feber, men var beundringverdig tålmodig i sine lidelser. To ganger måtte han under sykehusoppholdet hos oss får blodtransfujoner og tre ganger saltvannsinfusjoner. De skarpe bensplintene gnaget hull på benets pulsåre og fremkalte livsfarlige blødninger. En gang var han faktisk død et par minutter, verken lunger eller hjerte arbeidet, men en hurtig inngripen med kunstig åndedrett, injeksjoner etc. brakte ham atter tilbake til livet. Der kom infeksjon i såret, men også den gikk pent tilbake. Det var alt håp om at han ville få et ganske brukbart ben igjen da vi til slutt overlevere han til tyskerne.

Cutler og lille Liv nyter solen

Tyskerne hadde i løpet av dagen trengt videre frem til Sunnan Jernbanestasjon. Utpå dagen ringte kollega Gilje, som hadde et lite feltsykehus der, og sa med sin rolige stavangerrøst; ”No har dei drege seg herifrå og er åleine. Kan eg fara eg og?” Det fikk han selvsagt tillatelse til Han hadde bilen sin stående i Snåsa. Senere fikk jeg kjørt den langt opp i skogen og berget den derved unna for tyskerne da de kom.

Mandag 22. april 1940 – 5 sårede engelske soldater

Den engelske sanitetssjef for de landsatte tropper, colonel Beveridge, ankom med 6 sårede soldater. De hadde brukt henimot et døgn på transporten, da veiene nå var i teleløsning og mange steder nesten ufremkommelige. De egnet seg ikke til transport av sårede, samtidig som risikoen for infeksjon økte, jo lengre tid deg gikk før sårene ble stelt…Ingen av dem var heldigvis noe alvorlig såret. Det var dels glatte rifleskudd, dels mindre sår etter granatsplinter. Soldatene varmest pur unge gutter fra Lincolnshire. De var meget sympatiske og hadde et velsignet godt humør. Alt gikk med liv og lyst og de knydde ikke mens vi stelte deres skader, (hvilket ikke kan sies om de tyske soldater som senere kom til behandling). Det var alle sammen unge arbeidere, meget høflige og takknemlige, så de snart ble søstrenes yndlinger. Obersten var en eldre gentleman med en nese som vitnet om mange tømte whiskyflasker. Han hadde med seg en gammel stålhjelm fra forrige verdenskrig. Han viste med stolthet en bulk en da hadde fått av en tysk kule. Han hadde med seg egen tjener som fikk høre at han var en ”damned monkey” da han hadde glemt å ta med buljongterninger til sin herre. I hans følge var dessuten en underlig fremtoning av en feltprest, ved navn Mc. Govern, som forskremt lusket omring og kikket rundt hushjørnene. Han ventet visst å se tyskere overalt. Det var tydelig at engelskmennene ikke hadde tilstrekkelig sanitetsmateriell med seg. Obersten forlangte nemlig av oss ikke mindre enn 10 leger og 140 sykepleiere og sykebærere, noe vi selvsagt ikke kunne skaffe. Hans krav ble etter hvert redusert til 2 leger og 5-6 hjelpere, som skulle komme til traktene ved Rødhammer. Overlege Thoresen fra Strinda Sykehus, som nettopp kom men en ambulanse, ble dirigert dit. Overlegen hadde med sin bil kjørt gjennom samtlige linjer uten vanskeligheter, dvs noe kluss hadde det vært da han skulle gjennom franskmennenes stillinger i Namdalseid. Tyskerne, derimot hadde latt ham kjøre uhindret tvers igjennom frontlinjen.

De engelske tropper trakk seg nu tilbake fra Steinkjær mot Beistad. De hadde lidd følelige tap. Steinkjær holdtes besatt av 1800 tyskere.

I Snåsa hadde vi 5-6 flyalarmer i løpet av den dagen. Det ble skutt flittig med maskingeværer over bygden, til synelatende helt vilt. Et hovedangrep ble rettet mot den store jernbanebrua over Granaelven. Vi stod og så hvordan bombene dalte ned mot brua, men ikke en enste en traff. Bruvakten som satt der, gårdbruker Kjelland var sikkert glad for det. Ingen personer ble skadet ve angrepene, heller ikke var det noen som helst materiell skade. Natten var rolig.

SØNDAG 21. April 1940 – Flyangrep på Snåsa

Straks etter frokost sammenkalte jeg hele betjeningen og ga dem en oppstrammer. Vi hadde satt ut en flyvakt som skulle varsle i matklokken hver gang det kom fly. Hittil hadde det rådet temmelig stor skjødesløshet hver gang alarmen gikk, nu ble alle pålagt å søke dekning. Vi fikk beskjed om at sykehuset skulle flyttes nærmere fronten, da det var meningen at engelskmennene og franskmennene skulle rykke frem forbi Steinkjer. Gimle skole i Egge skulle tas i bruk som feltlasarett og dr. Knutsen, dr. Hammerstad, seks søstre og sykebærere skulle dra av sted. Vi gikk i gang med å pakke og i løpet av 2 timer var kassene ferdig pakket.

Sanitetsmateriell pakkes

Det ble nok ikke noe av turen til Egge, for vi fikk melding om at jernbanelinjen var sperret ved Jørstad st. Årsaken var vi vitne til kl 12 om middagen. Tre store bombefly så vi da kretse over Snåsavannet, så tok de en sving innover mot Jørstad hvor de slapp ned sin bombelast. De gjorde flere turer og i løpet av en times tid hørte vi en rekke drønn av eksplosjoner. Da de var reist sin vei, ringte telefon fra Jørstad og ambulanse ble beordret dit får hente tre sårede.

Sanitetskassene ble igjen pakket ut og vi gjorde oss i stand på operasjonsstuen. Ved Jørstad st. var det gått ganske varmt for seg. Et godstog var nettopp kommet til stasjonen da bombeflyene kom. På stasjonen befant seg bare telegrafisten, hans kone og to barn, togbetjeningen og noen gutter fra Finsås småbrukerskole. Guttene skulle ”se på toget”. Stasjonen ligger i åpent lende, så det var intet sted å søke ly. Telegrafist Skotvold’s hustru og datter sprang i kjelleren, mens de andre la seg i en grøft bak en hekk ved veien til stasjonen. Mellom hvert angrep sprang telegrafisten for livet i den dype snøen og kastet seg ned med guttene under seg hver gang flyene kom. De andre ble liggende i grøften, og det ble sannsynligvis deres redning. De lå nemlig så nære de eksploderende bomber at spruten gikk over dem. En av guttene hadde fått et lite sår i bakhodet, en fyrbøter en muskelknusning og lokomotivføreren et leggbensbrudd, alt forårsaket av stensprut. Selve stasjonsbygningen var ille medfaren av bombesplinter, men de to som var i kjelleren hadde klart seg fint. Et par godsvogner var knust til pinneved, men lokomotivet og jernbanelinjen var helt uskadet. Den tyske meldingen i radio om kvelden om at et helt godstog var totalt ødelagt var nok betydelig overdrevet. Resultatet av angrepet var ikke imponerende, når man tar i betraktning at maskinene fikk operere helt uhindret.

Vi fikk også melding om at det skulle komme sårede franskmenn til oss fra Grong, hvor det også hadde vært en kraftig bombing samme dagen. De kom imidlertid ikke.

En norsk ambulanse fra Bodø under ledelse av sanitetskaptein Knutsen og min studiekamerat Leif Sire, var kommet til Grong, og dirigertes videre til Hammer gård på nordsiden av Snåsavannet hvor de opprettet et feltsykehus nærmere fronten.

Kl. 16 gikk flyalarmen. Tre store bombefly kom brummende innover mot Snåsa, hvor de tok en sving over jernbanestasjonen. Her slapp lederen ned en lysbombe og vi fryktet derfor det verste. Alle stuvet seg sammen i kjelleren, unntagen gamle Birgitta som nektet. Hun ble gående oppe i stuene og se på skuespillet Kjelleren ga ikke nettopp noe følelse av trygghet, når vi så de gamle og råtne bjelkene over hodet vårt. Straks etter hørte vi den uhyggelige pipende lyden som varslet at en bombe var kastet. Etter noen sekunder kom drønnet og hele huset ristet. Vi huket oss uvilkårlig sammen og flere var nok litt bleke om nebbet. Så fulgte det slag i slag. Maskinene tok en sving rundt Bergsåsen, kom tilbake og slapp sine bomber. Undertiden var det fire i rekkefølge og slik holdt de på i henimot to timer. Det uhyggeligste var den pipende lyden av bomben i luften. Det var umulig for oss å lokalisere lyden, det hørtes ut som om de ble sluppet rett over hodet på oss. Vi pustet derfor lettet hver gang vi hørte eksplosjonen og skjønte at vi i alle fall denne gangen ikke ble truffet.

Bombenedslag av mindre bomber ved stasjonen

En gang hørte vi etter et par nedslag at en mengde vindusruter gikk i knas. Retningen passet bra for legeboligen og jeg ventet derfor ikke å se huset stående uskadd.

Endelig kunne vi merke at flyene trakk seg vekk, og vi kunne komme ut i den deilige vårdagens solskinn. Vi ventet å se flere brennende og ramponerte bygninger, men heldigvis merket vi ikke stort til deg. Også legeboligen sto på sin gamle plass. Men alle vindusrutene var blåst ut, eller rettere suget ut av trykket. Det lå strødd med glasskår og bombesplinter rundt husveggen. Naboen vår hadde sett ut i det øyeblikket bomben falt, hadde sett hvordan alle vindusglassene som på kommando veltet utover. Inne i huset fantes omtrent ikke et glasskår. Noen bilder var falt ned av veggen og blomster pottene ned av vinduene, det var all skade som var skjedd, heldigvis. Bombene falt på jordet ca 50 m fra huset. I Bergsåsen, over jernbanetunnelen var det et par store krater, antagelig etter 100 – 150 kg bomber. Ved stasjonen var det kastet en rekke bomber, men ingen hadde truffet oe mål. Et par småhus var gjennomhullet som en sil av splintre, men ingen av beboerne som hadde oppholdt seg i kjelleren var skadet. Verre var det på gården Svarva. Hensikten med å bombe der er ikke godt å forstå, noe militært mål var det i alle fall ikke. I en liten stue på gården bodde en kramkar Mikalsen med hustru og to barn, 5 og 3 år gamle. Da flyene kom, lukket Mikalsen døren godt og stilte seg midt og gulvet med barna rundt seg. En bombe falt ute på tunet og blåste hele døren inn. En av de fryktelige, knivskarpe og sagtakkene splintene traff den 5 års gamle gutten, rev opp hele maven hans og drepte han momentant. Den tre år gamle Liv ble truffet av en splint i høyre hånd. Hele mellomhånden var et åpent sår, lasete såre, hvor ben, sener og muskler var maset i filler. Mikalsen selv var truffet i låret og hadde n sårkanal fra kneleddet til midt opp på låret, sterkt forurenset av råtne tresplinter fra døren. De ble hentet av ambulanse. Liv hadde fått sjokk og var helt apatisk. Det knydde ikke i henne hele tiden mens hennes sår ble stelt. Det var et møysommelig arbeide og skjære sårene rene og sy dem sammen. Da det var høyre hånd som var skadet, ville vi nødig amputere, men snurpet såret sammen så godt det lot seg gjøre. Merkelig nok grodde såret igjen. Hånden ble selvsagt deformert, men dog noe brukbar så hun f. eks kunne holde en blyant.

”Gram” som flyvakt

Hunden vår «Gram» hadde sikkert nok vært ute under bombingen. Den kom springene helt forstyrret til Dravland, hvor min jaktkamerat fra elgjakten bodde. Der skrapte den på døren og kom seg inn hvor den la seg under sengen. Senere satt den alltid ute på vakt og hver gang den hørte flydur i det fjerne varslet den oss og var helt forstyrret når flyet kom over oss. Den hadde sikkert nok fått seg et sjokk under bombingen.

En del bomber var også kastet ned ved sportsplassen. En falt ned i haven til maler Flått og hønsehuset han ble blåst vekk, mens våningshuset var uskadet.

Resultatet av det to timer lange bombardement var militære sett helt sett mislykket og prestasjonen avtvang ingen respekt for de tyske flygere.

Senere fikk vi rede på hvorfor det var blitt bombet ved legeboligen. Tyskerne hadde greie på at staben for 5.te divisjon holdt til i et stort hvitt hus i Snåsa. Flyverne hadde tatt feil av hotell Fønix, men de ble ikke satt i aksjon for å ikke røpe at det var et militært mål.

Samme dag åpnet motormitraljøseeskadronen ild mot de fremrykkede tyske tropper ved Verdalsøra. En kjent skytter i Verdal hadde dessuten tatt stilling i en godsvogn på Verdal stasjon og greide å plukke ned flere av de fremstormende tyskere. Tyskerne landsatte nye styrker ved Inderøen og våre tropper måtte trekke seg tilbake for ikke å bli omringet. Engelskmennene som lå i Steinkjer gikk til angrep på de landsatte styrkene og der kom til kamp ved Vist. Engelskmennene ble her snart slått på flukt og trakk seg tilbake i uorden, mens nordmennene dekket retretten og samlet opp alle de effekter som de hadde kastet fra seg.

Gjennom staben fikk vi melding om at sårede engelskmenn var underveis til vårt sykehus. Samtidig kom meldingen om at Steinkjer to ganger samme dagen var blitt angrepet av bombefly. Der ble kastet mengdevis av brannbomber og den gamle byen, som vesentlig bestod av trehus, var praktisk talt jevnet med jorden. Bare jernbanestasjonen, kornmagasinet og en del villabebyggelse i utkanten av byen var uskadet.

Steinkjer etter bombingen

Samme dag var også Grong blitt bombet og der var det flere hus som var truffet, så skadene var større enn i Snåsa. Enn videre var Skage og Namsos på ny blitt angrepet, så man får si at tyskerne hadde benyttet søndagen meget godt.

Av de mer oppmuntrende meldinger samme dag var at ca 4000 franskmenn rykket frem over Namdalseidet i retning mot Steinkjer. Man ventet en knipetangsoperasjon i traktene rundt Steinkjer.