Den engelske sanitetssjef for de landsatte tropper, colonel Beveridge, ankom med 6 sårede soldater. De hadde brukt henimot et døgn på transporten, da veiene nå var i teleløsning og mange steder nesten ufremkommelige. De egnet seg ikke til transport av sårede, samtidig som risikoen for infeksjon økte, jo lengre tid deg gikk før sårene ble stelt…Ingen av dem var heldigvis noe alvorlig såret. Det var dels glatte rifleskudd, dels mindre sår etter granatsplinter. Soldatene varmest pur unge gutter fra Lincolnshire. De var meget sympatiske og hadde et velsignet godt humør. Alt gikk med liv og lyst og de knydde ikke mens vi stelte deres skader, (hvilket ikke kan sies om de tyske soldater som senere kom til behandling). Det var alle sammen unge arbeidere, meget høflige og takknemlige, så de snart ble søstrenes yndlinger. Obersten var en eldre gentleman med en nese som vitnet om mange tømte whiskyflasker. Han hadde med seg en gammel stålhjelm fra forrige verdenskrig. Han viste med stolthet en bulk en da hadde fått av en tysk kule. Han hadde med seg egen tjener som fikk høre at han var en ”damned monkey” da han hadde glemt å ta med buljongterninger til sin herre. I hans følge var dessuten en underlig fremtoning av en feltprest, ved navn Mc. Govern, som forskremt lusket omring og kikket rundt hushjørnene. Han ventet visst å se tyskere overalt. Det var tydelig at engelskmennene ikke hadde tilstrekkelig sanitetsmateriell med seg. Obersten forlangte nemlig av oss ikke mindre enn 10 leger og 140 sykepleiere og sykebærere, noe vi selvsagt ikke kunne skaffe. Hans krav ble etter hvert redusert til 2 leger og 5-6 hjelpere, som skulle komme til traktene ved Rødhammer. Overlege Thoresen fra Strinda Sykehus, som nettopp kom men en ambulanse, ble dirigert dit. Overlegen hadde med sin bil kjørt gjennom samtlige linjer uten vanskeligheter, dvs noe kluss hadde det vært da han skulle gjennom franskmennenes stillinger i Namdalseid. Tyskerne, derimot hadde latt ham kjøre uhindret tvers igjennom frontlinjen.
De engelske tropper trakk seg nu tilbake fra Steinkjær mot Beistad. De hadde lidd følelige tap. Steinkjær holdtes besatt av 1800 tyskere.
I Snåsa hadde vi 5-6 flyalarmer i løpet av den dagen. Det ble skutt flittig med maskingeværer over bygden, til synelatende helt vilt. Et hovedangrep ble rettet mot den store jernbanebrua over Granaelven. Vi stod og så hvordan bombene dalte ned mot brua, men ikke en enste en traff. Bruvakten som satt der, gårdbruker Kjelland var sikkert glad for det. Ingen personer ble skadet ve angrepene, heller ikke var det noen som helst materiell skade. Natten var rolig.
Hekta på slekta 