Da engelskmennene landsatte sine tropper hadde de satt opp luftvernskyts, som de tok ned straks etter. Da franskmennene kom, var de ubeskyttet, og før de hadde rukket å sette opp et eneste maskingevær, var tyskerne på pletten og spredte død og ødeleggelse.
Namsos etter bombingen:
19. april ble franske alpejegere landsatt i Namsos og Bangsund. Våre egne tropper skulle holde stillingene på begge sider av Snåsavannet. Fra Hegra meldtes at festningene holdt stand mot de tyskere som søkte å trenge til Meråker.
Den 17. og 18.april medgikk til utbedring og organisering av sykehuset. Snekkerne arbeidet flittige, likeledes søstrene, så vi tilslutt hadde et tipp-topp lite sykehus hvor vi kunne utføre alle tenkelige operasjoner. Der hadde etter hvert meldt seg flere til sanitetstjenesten, dels fra bygden, dels utenbygds fra. Noen leger og sykepleierske kom etter hvert, så vi tilslutt var en ganske anselig stab. Jeg selv fikk som overlege skriftlig rekvisisjonsrett.
De øvrige som var underlagt meg var:
Dr. Knut Knutsen, Reservelege, kirugisk konsulent ved brigaden.
Dr. Jan Kielland, Leder ved Vårtun feltsykehus (Trondheim sykehus)
Dr. Erling Hammerstad, Assistentlege hygiene kons (Trondheim sykehus)
Provisor Erling Jervel-Pettersen. Feltapoteker. (Levanger apotek)
Tannlege Eyvin Alstad. Kjevekirurg (Trondheim)
Tannlege Thv. Zahl. Ordonans for divisjonslegen (Trondheim)
Gårdbruker Lyder Pedersen. Fenrik Intendant. (Verdal)
Dosent Harald Bjørlykke. Sykebærer (Høyskolen Trondheim.)
Stud. med. Arve Lønnum. Sykebærer (Steinkjer)
Stud. Chem. Kåre Bakken. Sykebærer (Steinkjer.)
Inspektør Einar Sandnes. Sykebærer (Snåsa)
Elektriker Knut Mølnvik. Sykebærer (Snåsa)
Arbeider Emil Sundberg. Sykebærer (Snåsa)
Arbeider Ivar Øie. Sykebærer (Snåsa)
Agent Hartvik Malterud. Sykebærer (Trondheim)
Sjåfør Bjarne Colbjornsen, Sjåfør (Snåsa)
Sjåfør Erling Heimsnes, Sjåfør (Snåsa)
Bethaniasøster Gudrun Espedal. Oversøster (Levanger sykehus)
Bethaniasøster Elisabeth Knudsen, Operasjonsøster 1 (Levanger sykehus)
Bethaniasøster Ruth Arnesen. Operasjonsøster 2 (Levanger sykehus)
Røde-Korssøster Thora Aschim. Narkosesøster (Trondheim sykehus)
Sanitetssøster Jorid Fossvik. Avdelingssøster (Trondheim sykehus)
Sanitetssøster Hjørdis Johnsen. Laboratoriesøster (Trondheim sykehus)
Diakonisse Oddveig Grøtthaug, Narkose. Røntgen (Namsos sykehus)
Sykepleierske Eva Westin. Avdelingssøster (Steinkjer)
Sanitetssøster Anna Singstad. Avdelingssøster (Snåsa)
Sanitetssøster Ellen Klevsand. Sykestuen (Snåsa)
Hertil kom lottene: Ruth Knutsen, Kirsten Kvarvig, Sonja Kleven, Aase Sjøli, Kissy Rustad, Astrid Bratland, Synnøve Aarseth. Enn videre kjøkkenbetjening og vaskekoner.
Dr. Hammerstad og jeg bodde i legeboligen og stelte oss på hyttemaner hver morgen. Men etter hvert som flyene begynte å bli mer nærgående og arbeidet på sykehuset krevde mer tid til alle døgnets tider, flyttet vi ned til Almo, 16 km lengre opp i bygda, for å få dem vekk fra dette tettere bebyggende stasjonsområde hvor meget militære var konsentrert.
De første dagene var det meget utbedringsarbeider som måtte utføres ved sykehuset. Vannledningen måtte istandsettes, kloakken graves opp, gårdsplassen gruses, og ”bombesikre” rom innredes i kjelleren. Mannskapene ble trent i båreeksersis. Vi fulgte selvsagt spent med i krigens gang, og da særlig i Trøndelag.
Den 16. april om formiddagen ankom dr. Knut Knutsen fra Levanger sykehus. Han hadde med seg sin frue Ruth, som var lotte, samt to operasjonssøstre og en røntgensøster. Dessuten medfulgte provisor Jervel-Pettersen og fenrik Pedersen. De hadde med seg fullt kirurgisk utstyr samt en mengde bandasjesaker. Vårt gamle utstyr fra Namsos ble fordelt til avdelingslegene ute ved frontlinjen. Provisoren hadde med seg en mengde medikamenter fra Levanger apotek, og gikk straks i gang med å opprette et felt apotek og ble utnevnt til feltapoteker ved 5.te divisjon. Vi får melding om at engelske tropper var landsatt i Namsos. De følgende dager fulgte vi deres fremrykning til Grong og over Namdalseidet til Steinkjer.
Dr. Wendelbo reiste videre idag og dr. Hammerstad ble igjen for å assistere meg. I samråd med divisjonslegen ble Seem gjestgiveri, vår nabo, rekvirert tatt i bruk til feltsykehus ved siden av Vonheim. Selve hovedbygningen skulle tjene som bolig for personellet, mens den øvrige bygningen skulle innredes til kirurgisk lasarett. Etter å ha ryddet ut alt gammelt skrammel, fikk vi det meget brukbart. I den ene enden av bygningen ble der innredet en ”mottagelse” med direkte forbindelse til operasjonsstuen. Ved siden av denne ble et lite kjøkken omgjort til sterilisasjonsrom, og spiskammeret ble innredet til oppbevaringsrom for bøtter, bekkener etc. De andre værelsene i første og alle i annen etasje ble sykesaler. I alt fikk vi plassert 38 senger der.
Mitt operasjonsbord ble flyttet ned, likeledes røntgenapparatet. Fra Namsos sykehus fikk vi tilsendt noen kasser med instrumenter og annet sykehusutstyr foruten en mengde bandasjemateriell og sterile forbindingssaker. Vi var derfor ganske godt rustet til å motta pasienter. Feltsykehuset på Vonheim skulle være medisinsk avdeling. Samtidig innredet vi, med de sengene vi fikk lånt av bøndene, et feltsykehus på Vårtun ungdomshus ved Jørstad st. og likeledes på Bergkollen ved Agle st. Sist nevnte ble senere overtatt av de 8 Nansenhjelpsøstrene som kom fra Finland sammen med en eldre medisinsk student Christoffersen som leder.
På taket av alle disse sykehusbygningene ble malt store Røde – Korsmerker. Til sammen disponerte vi nå 160 fult oppredde senger. Det hele fikk navnet feltsykehus nr 1. jeg ble av divisjonslegen utnevnt til overlege for det hele.
Vi rekvirerte to lastebiler til syketransport, Handelsforeningens store innelukkede varebil og Heimsnes bil. Snekkerne i bygden ble satt i sving med å lage sykebårer, da alt sanitetsmateriell befant seg i tyskernes hender i Trondheim. Vi var fullt opptatt med disse arbeider den 14. og 15. april. For øvrig var situasjonen omtrent uforandret her i Trøndelag. En oppmuntring for oss var at en engelsk jager og to transportskip var kommet til Namsos.
Situasjonene var omentrent uforandret den 13. april. Utpå dagen meldtes det fra Grong at tyske fallskjermtropper var sluppet ned der, men denne meldingen viste seg senere å være falsk. Om kvelden ankom dr. Wendelbo og dr. Erling Hammerstad fra Trondheims sykehus. De hadde blitt med Røde-Kors merket bil til Steinkjer og hadde tatt toget videre derfra. Deres oppgave var å søke å få opprettet feltsykehus utover i distriktene. Vi satt lenge oppe utover kvelden og samtalte om dette og diskuterte situasjonen. Mens vi satt der i mørket så vi på den andre siden av Snåsavannet en underlig rekke med billys som beveget seg nordover Det var depotene som ble flyttet fra Steinkjerdistriktet og brakt i sikkerhet langt bak frontlinjen. Det virket ganske uhyggelig på oss.
Sjefen for V. divisjon, general Laurantson, meldte seg syk og oberst Getz ble utnevnt til øverste leder i dette distriktet. Han tok, sammen med sin stab, opphold på hotell Føniks i Snåsa. Den 12. april ankom divisjonslegen dr. Øverland til konferanse hjemme hos meg. Han hadde klart å komme gjennom de tyske linjer med sin bil. I sammen inspiserte vi lasarettet på Vonheim og han uttalte sin tilfredshet med hva der var gjort. Vi fortsatte med våre forberedelser av feltsykehuset utover dagen.
De forskjellige avdelinger av regimentet hadde nå inntatt sine stillinger på begge sider av Snåsavannet, og drev nå på med forskansningsarbeider Man fryktet landsetting av tyske troper fra fly på isen og avdelingene var derfor pålagt strengt vakthold
Den 10.april satte jeg meg i forbindelse med formannen i Sanitetsforeningen og avtalte med henne om å gå i gang med å opprette et feltsykehus på ungdomshuset Vonheim. I vinterens løp hadde jeg holdt flere kurser i førstehjelp og vi hadde rundt om på gårdene fått tilsagn om lån av senger med utstyr. Men de ti sengene Sanitetsforeningen hadde, disponerte vi over et par hundre senger. Folk viste en enestående imøtekommenhet. På vårt første vink kom de kjørende med senger og det beste utstyret de hadde så vi i løpet av en dag hadde 31 fullt monterte senger stående ferdige. Samtidig ble alt brukbart stoff i bygdens forretninger beslaglagt, og sanitetskvinnene sattes i gang med å sy opp lakener, håndklær, røde-korsflagg og bandasjemateriell. De satt utretterlig fra tidlig morgen til langt på natt.
De ferdig oppsatte avdelinger av I.R. 13 og D.R. 3, som til en begynnelse var forlagt til traktene ved Aasenfjorden, trakk seg uten og hatt føling med fienden tilbake til Steinkjer og på begge sider av Snåsavannet. Vi begynte så smått å få en anelse om at krigsskueplassen ville bli ikke sa langt unna oss. I løpet av den 12 april var denne fortrekning bakover utenfor rekkevidden av de tyske krigsskip i Trondheimsfjorden, fullført.
Dette er ett utdrag av «Erindringer – fra årene 1940 til 1945 i Snåsa, av Dr Rolf B. Holte» – Andre avdeling: Krigsdagene i Snåsa
Natten til den 9. april bar en klar og kjølig natt med skareføre. Jeg ble vekket tidlig på natten og måtte dra ut i fødselspraksis til Bergsmoen, hvor det først ble noen ventetimer og senere en dramatisk forløsning, da fosterlyden pga fremfallen navlesnor begynte å bli dårlig. Det ble uttrekning av et foster som bød seg i seteleie. Dessverre var fosteret omtrent dødt ved fødselen og tross iherdig anstrengelser døde det etter ca 1. times forløp. Klokken var imidlertid blitt 8 om morgenen. Trett og sliten satte jeg på radioen for å høre nyhetene før jeg bega meg på hjemveien. Og det var noe til nyheter. Tyskerne hadde trengt opp Oslofjorden forbi Oscarsborg, og hvor det hadde vært kamp. Dessuten var de kommet inn Trondheimsfjorden forbi Agdenes og hadde besatt Trondheim. Enn videre hadde de besatt Bergen og Kristiansand og ved Narvik var de i ferd med å besette byen. Krigen var kommet til Norge.
Det var med en underlig følelse jeg kjørte hjemover den kjørlige og friske morgenen. Det er krig i Norge, det er krig i Norge, for det stadig gjennom hodet mitt. Sjelden hadde naturen forekommet meg vakrere enn nettopp den morgenen. Det hele forekom meg så brutalt og meningsløst.
Hele dagen stod radioen på, og stadig kom det nye meldinger om situasjonen. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg hørte at panserskipene ”Norge” og ”Eidsvold” var senket i Narviks havn. Fra ”Eidsvold” var bare 8 mann blitt reddet, og jeg mintes alle de gode vennene jeg hadde der om bord, og de mange kjekke sjøguttene jeg hadde vært sammen med for bare 3 uker siden.
I hele den tiden jeg hadde vært i Snåsa, var det neppe noen dag jeg hadde hatt det så travelt i praksis som 9. april. Det gikk i en eneste nervøst jag hele dagen, og innimellom undersøkelsene på kontoret måte jeg stadig inn for å høre nyhetene i radioen. Utpå dagen måtte jeg helt opp til Gåsmoen i nok en fødsel, som for øvrig forløp heldig ved tangforløsning. Men hele tiden var det bare krigen som stod i hodet på meg.
Ved mobilisering skulle jeg melde meg til Marines Sanitet i Horten, enten pr. telegraf eller pr. telefon. Jeg forhørte meg på telefonsentralen, men de hadde ingen forbindelse med Trondheim og da selvfølgelig heller ikke videre sydover. Jeg bestemte meg derfor til å bli i Snåsa og følge begivenhetenes videre utvikling der. Det skulle vise seg at det ble full bruk for meg på hjemstedet.
Stemningen i bygda var dyster, men ikke oppgitt. Overalt kunne man se folk stå i klynger og diskuterte. Menn i vernepliktig alder møtte opp på stasjonen, fulgt av sine nærmeste, og under hurrarop og reiste de til Steinkjer eller Rindleiret for å melde seg til tjeneste.
Enkelte store, sølvgrå fly med hakekorset på vingene, kretset over bygda i lav høyde. Vi kunne liksom ikke forestille oss det farlige ved dem, og sprang som regel ut med kikkert for å iaktta dem. Men det skulle bli så annerledes.
Hekta på slekta 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.