Klokken 4 om morgenen ble jeg vekket av et fly som strøk like over hustaket og samtidig gikk alarmen. Til vår forferdelse så vi at det landet på isen nede på Snåsavannet rett nedenfor oss. Vi tenkte straks på landsetting av tropper som vi var advart mot, og diskuterte om vi som sanitetspersonell kunne oppta kampen. Men så kom flyvakten med den gledelige melding at flyet hadde norske merker under vingene. Flyet ble kamuflert med granbusker etter at det var kjørt inn mot land. Flygeren var en svensk, for øvrig den magreste og roligste mann jeg noensinne har sett. Han hadde nettopp deltatt i Finland og hadde nå meldt seg til tjeneste i Norge. Han kom med depesjer fra kommanderende general Ruge til vår stab. Det var en meget livlig trafikk av tyske fly som dro nordover, antagelig til Narvik, og det var derfor spennende om vår venn ville komme uskadet av sted. Men midt mellom to formasjoner med tyske fly lettet han elegant fra den skjøre isen og forsvant rett østover i retning av Sverige. Et par dager senere kom han igjen, også denne gangen slapp han heldig av sted.
Det var som sagt en meget livlig tysk flyvirksomhet den dagen. Ved sydende av Snåsavannet, hvor våre tropper var forlagt, ble disse bombardert og beskutt med maskingevær. Om formiddagen ble det kastet noen bomber ved hotell Fønix hvor staben hadde sitt kvarter, og der ble skutt flittig med maskingevær over stasjonsområdet og feltsykehuset. Heldigvis ble der ikke forvoldt noe skade og heller ingen ble såret. Klokker Gjellan som gikk på veien ved Naglehus fikk seg en ordentlig forskrekkelse i livet, da kulene plutselig slo ned i veien foran ham så isen sprutet. I det hele tatt var det meget hensynsløs beskytning av de sivile på landeveien. En dag ble også et likfølge fra Granamoen beskutt, så det måtte snu og begravelsen ble foretatt om natten.
Hekta på slekta 