Fredag 3. mai 1940 – Jørstadulykken

Vi fikk tidlig om morgenen bekreftet melding om at våre allierte hadde forlatt landet og vi så derfor ikke noe videre lyst på situasjonen. Samtidig fikk vi melding om at oberst Nummedal ville sprenge alle broer på veier og jernbane nord for fylkesgrense. Vi satt derfor som i en rottefelle. (Oberst Numedal hadde fått denne ordren fra general Fleischer, men de senere undersøkelser viste at meldingen var falsk. Generalen hadde bare gitt ordre om å forberede sprengninger.

De avdelinger av I.R. 14 (Hålogaland) som hadde ligget ved fronten til avløsning, skulle i dag trekke seg skyndsomt nordover til Nordland. De gikk på et godstog et stykke utenfor Valøy stasjon samtidig kom et godstog nord fra Jørstad. Lokomotiv-føreren på godstoget hadde nektet å kjøre fra Jørstad, da han mente at troppetoget ville komme, men ble beordret il å kjøre major Sundlo, (bror av obersten i Narvik.). Resultatet var at det tomme godstoget kjørte inn i troppetoget som ikke var kommet ordentlig i gang ble presset inn i hverandre og dels oppå hverandre. Soldatene som stod på de åpne vognene ble kastet på hodet i bakken. Ikke mindre enn ti mann ble drept på stedet. Det ble satt opp et sanitetstog fra Snåsa som hentet 38 sårede, hvor av halvparten ble sendt til den amerikanske ambulansen i Grong, de andre 18 til oss i Snåsa. De så ganske nifse ut da de kom, tilstøtt som de var i ansiktene med blod og gru og skitt. Enkelte hadde bare lettere skader og kunne være oppe, men de fleste hadde meget stygge skader, mest i hodet og ryggen. En hadde brukket kraniebenet, en annen hadde brukket nakken, en tredje skadet ryggvirvlene, en hadde bekkenbrudd og en lårbensbrudd osv. Vi fikk mer enn nok å gjøre hele dagen og til langt på kvelden. Mens vi arbeidet som verst i operasjonsstuen hadde vi fly rett over oss, som avfyrte en rekke salver med sine maskingevær. Vi kunne ikke gå ifra den pasienten vi stelte med, men noe hyggelig situasjon var det ikke.

Blant de sårede var det også to svenske frivillige i Arjeplog i Nordland. De fant liksom nordmennene, at det var meget forsmedelig å bli såret på denne måten og ikke i kamp. Den ene, Matson, hadde en ryggskade, mens den andre simpelthen var blitt skalpert. Han hadde et sår tvers over øvre delen av pannen og hodehuden var løsnet herfra og helt bak i nakken, så man så inn på skallen. Men så vel han som alle de andre kom seg pent ifra de skader de hadde fått. Disse to svenskene prøvde senere, da de var sterke nok til det, å komme seg over grensen. De måtte imidlertid først en tur til Grong for å hente sine pass og øvrige eiendeler. De reiste i noe sivile jakker men hadde sine svenske militærbukser. På toget kom de til å sitte i samme kupe som noe tyske offiserer. En av disse hadde lagt merke til deres bukser, og spurt om de ikke var svenske. Dette kunne de ikke benekte. De ble straks arrestert ved ankomsten til Grong, deres pass beslaglagt og det ble antydet at det ville bli en meget alvorlig affære for dem, fordi de som utlendinger hadde blandet seg inn i et oppgjør mellom Norge og Tyskland. En tysker var en dog så elskverdig å fortelle dem at de høyst sannsynlig ville bli skutt. De påsto at de ikke var helbredet og de ble derfor sendt tilbake til vårt feltsykehus under militær bevoktning, men måtte først underskrive en erklæring om at de var tyske krigsfanger og ikke måtte rømme.

De var ikke særlige høye i hatten de første dagene, men vi greide da etter hvert å få mot i dem igjen. Det var tydelig at de gikk og pønsket på et eller annet. Den 17. mai om kvelden ba de om å få være ute til kl 22, og det fikk de lov til. Oppegående pasienter skulle ellers være inne kl 20. Siden så vi ikke mer til dem. Senere fikk jeg rede på at de hadde gått over fjellet til Imsdalen om natten og hadde vært dagen over i en seter der. De hadde lånt seg karter og blitt vist veien til grensen. Noen dager senere kom kartene tilbake, så de var altså lykkelig unnsluppet.

Søstrene tar seg en pause i solveggen

Det begynte nå å tynnes ut i våre rekker. En natt kom dr. Poulsson innom for å si adjø før han dro videre til Nordland. Han kom seg senere over til England og var med i kompani Linge og steg i gradene til Major. Høsten 1944 ble han som førstemann sluppet ned i fallskjerm i Vassfaret i Valdres hvor han var med på å opplære mill.org gutter. En annen natt dro feltapotekeren, fenrik Pedersen og Malterud på ski over til Sverige. De kom seg vel hjem tross Malterud gikk igjennom isen på et av fjellvannene. Fra Jørstad rømte søster Gudrun sammen med medisineren Lønnum. De andre gikk og telte på knappene, men for mitt vedkommende var det jo greit, jeg måtte bli hos pasientene i distriktet.

Den 3. mai. Sendte sjefen for 5. brigade, oberst Getz ut følgende dagsorden;

Da England og Frankrike av oss ukjente grunner har oppgitt forsøket på å støtte oss i vår kamp og i nat uten varsel har trukket sine tropper ut over Namsos, står vi i dag alene overfor de samlede tyskere på den linje de engelske og granske tropper skulle holde. 

Uten mulighet for hjelp utenfra og alene med ammunisjon for en slagdag og uten fly og luftvern og andre nødvendige våpen, vil videre kamp bare føre til total tilintetgjørelse, uten å fremme noe militært formål. 

Jeg har derfor i dag foreslått for den tyske overledelse at det skal inntre våpenhvile, og herunder forhandlinger om etablering av fredstilstand for Trøndelags vedkommende, som det er gjort for sønnenforliggende deler av vårt land. 

Det er min tunge plikt som fungerende øverstkommanderende i Trøndelag å melde de under min kommando stående avdelinger dette. 

O. B. Getz (sign.)

Brigadeadjutanten, kaptein Håland, ble pålagt å oppsøke den tyske øverstkommanderende for de tyske tropper som rykket frem mot Namsos over Namdalseid og forelegge han forslag om 72 timers våpenhvile. På grunn av veienes beskaffenhet nådde han ikke frem før tyskerne hadde gått om II/I.R. 13 i Kvam med tungt artilleri. Bataljonssjefen fikk da ordre om å sende frem en parlamentær, som kom samtidig med kaptein Håland til tyskernes hovedkvarter ved Asp. Der fant de foreløpige forhandlinger sted.