Neste dag møtte oberst Getz og oberst Wettre (D.R.3) på Asp, hvor kapitulasjonen ble endelig avtalt. Og dermed var krigen i Trøndelag forbi.
Stemningen var ikke den beste. Blant soldatene var det stort sett forbitrelse over at de ikke hadde fått prøve seg mer i kamp, de var overtydet om at de skulle ha gitt tyskerne bank. Moralen blant de menige i alle fall i skjønneste orden og oberst Wettre kunne ikke rose sine gutter nok
De norske tripper ble nå trukket tilbake og internert på gårdene i Snåsa. Befolkningen ble på denne måten øket med et par tusen. Her gikk de og kjedet seg og ventet på frigivelse, men først den 15. mai begynte man så smått med det.
En gode fulgte i alle fall med våpentilstanden, nemlig at vi nå ikke lengre hadde noe å frykte fra de tyske flyene. Det ble for øvrig fortalt oss da tyskerne kom, at Snåsa den 4. mai skulle blitt bombet særlig kraftig for å mye oss opp, hvis vi ikke overga oss. Vi hadde inntrykk av at Røde-Kors ikke ga noe særlig god beskyttelse. I Sandøldalen ble således den engelske kvækerambulansen som var der angrepet. Seks tydelig merkete biler måtte etterlates i ubrukbar stand.
Hekta på slekta 