Søndag 5. mai 1940 – Østeriske alpejegere masjerer inn


Ved middagstider kom et lite tysk speiderfly over Snåsa og gjorde flere svinger over feltsykehuset. Straks etter kom de første tyske tropper (østerrikske alpejegere) marsjerende. De var stuttbente og sidrumpede og så temmelig slitne ut etter den 6.mil lange marsj fra Steinkjer. Triste stod vi i det herlige vår været og så på innmarsjen.

Sent om kvelden kom 35 internerte fra en fangeleir i Harran. Det var både kvinner og menn som av nordmenn hadde vært attestert pga spionasje Det var en utsøkt samling skumle individer. Enkelte av dem kjente jeg til fra før. De var under ledelse av en skittviktig liten underoffiser som kom til meg og forlangte at de straks måtte skaffe sengeplasser i sykehuset. Da mine protester ikke hjalp tok jeg ham med meg opp til vår meningittpasient, og da fikk han det travelt med å komme seg ut. Og de 35 måtte nøye seg med og ligge på gulvet i gjestgiveriet og i løen. En av dem, den tyskfødte Hauffen, var forresten frekk nok til å forlange min bil så han kunne kjøre hjem til Oldernes på Vestbygda. Jeg sa jeg ikke hadde noe bensin, og merkelig nok ga han seg med det. Men noe senere stjal han sykkelen til student Bakken og forsvant. Som mottrekk gikk vår depotsjef, den gamle stykkjunker Gultelsrød og et par mann til fra sykehuset, opp på stasjonen åpnet en godsvogn som var lastet med ryggsekker og sykler, og forsynte seg rett for synet på de tyske vaktene som ikke oppfattet hva som foregikk.

Signe og ungene flyttet nå ned til bygden igjen og jeg tok atter opphold i legeboligen.

Feltsykehuset bestod fremdeles, det var jo mange norske tropper i bygden. De følgende dager gikk vi meget og drev og diskuterte situasjonen og muligheten for frigivelse. Det rådet en del usikkerhet m. h. til frigivelsen, flere fryktet for at vi skulle sendes i fangeleir.

Det begynte å bli knapt med maten. Brød var det nok av. Men kaffe og sukker slapp vi helt opp for. Til middag var det hermetiske seikaker den ene dagen og lapskaus den neste, noen annen variasjon var det ikke. Vi fikk også en del tyskere som pasienter på sykehuset, men de ble fort lei maten vår. I stedet fikk de tilsendt ryper, ørret, grønnsaker og andre lekre saker som de gasset seg med, mens de andre pasientene bare fikk pent se på. Vår tilbakeværende engelskmann, Cutler, var det stadig noen tyskere som kom for å se. De glodde på ham som om han var et rart dyr.

Vi hadde av og til en liten oppmuntringsfest. Sprit hadde vi ok av, da vi var overlatt 200 liter fra Sundnes brenneri før tyskerne kom dit. All likøressens i bygda ble kjøpt opp og brukt. Vi hadde et lite fikst destillasjonsapparat, som stadig var i bruk. Spriten var ikke helt ren da vi fikk den, men etter at den hadde passert apparatet ble den fin.